fredag 20. november 2009

Pissoar


Som mann møter man ofte på pissoarer, eller urinaler om du vil, og ikke minst pisserenner. Og disse finnes i mange forskjellig varianter. Den på bilde synes jeg ser veldig bra ut, det er et pissoar med et design eg vil påstå vil være et av de bedre. Eg sikter nå egentlig ikke til at det er snakk om bananbaritoner og at å pisse i en ville være særedeles festlig. Poenget mitt er heller utformingen av dem faktisk er veldig bra til dette formålet.

For hva vil man egentlig at eg pissoar skal være? Etter min mening skal et pissoar være en greie man kan pisse i med null mulighet for hverken å bomme eller få noe som helst i retur viss man står der og trykket er høyt. Dette feiler de fleste pissoarer på, etter min mening i alle fall. Og da kommer jeg til å tenke: Hvem har designet alle disse urinalene som rett og slett ikke er spesielt velegnet til det de er ment for? Man pisser ned i noe som har en slik fasong at det er nødt til å gå galt. Jeg overdriver selvsagt, det går stort sett veldig greit. Men det er bare fordi alle menn tar stor ære i å være treffsikre og stødige når det kommer  til denne type aktivitet. Men tilbake til designere og fasong. Er det menn som designer urinaler? Ja, eg vil tror det var menn som startet med dette. Og de satte seg ganske fort fast i at et urinal skulle se ut omtrent som dem i illustrasjonsfotoet i denne artikkelen: http://www.dagbladet.no/dinside/2002/10/31/352667.html Denne artikkelen understreker kanskje også noe av poenget mitt. Kanskje pissoarskrekken er så vanlig fordi også pissoarene ikke gjør jobben lettere på noen måte? Men altså denne utformingen mener jeg er ududgelig. Man må utvise forsiktighet for å unngå retur og det er det vel ingen som ønsker. Hverken retur eller å utvise forsiktighet.

Tilbake til bariton fasongen. På Bergen maritime yrkesskole hadde de pissoarer ikke så veldig ulike disse baritonene, bare det at de faktisk var porselens pissoarer. Disse gjorde til at jeg nesten gledet meg til å gå å gjøre mitt fornødne hver gang jeg var på prøve med Ungs symfoni, som øver på denne skolen. Men plutselig en helg var disse fjernet og erstattet av en en eldre variant. Hvorfor det??? Eg vet til dags dato ikke hvorfor de ble byttet ut. Kanskje elevene på denne heller guttedominerte skolen hadde klaget på at de såg for blankpolert og bra ut og at utfordringen ble for liten i forhold til deres maskuline ferdigheter? 

På en annen skole jeg gikk på, jeg skal la vær å nevne hvilken, hadde man en slags renne. Og la meg ikke en gang starte på renner.. Da finner jeg meg heller en bås..

Det jeg vil prøve å oppnå med dette mitt beskjedne blogginnlegg er å få litt fokus på dette, jeg vil ikke kalle det et problem, mer et hverdagslig irritasjonsmoment. Vi lever i 2009 pissoarer bør være like vellutviklet og vellfungerende som bilene vi kjører i rakettene vi sender motvåre fiender i krig. Takk for meg.

fredag 13. november 2009

Uttrykk

Det er litt sånn der rart hvordan man noen ganger bare har så masse på hjertet uten egentlig å ha noe konkret å si. Jeg har det litt sånn akkurat nå at eg føler veldig for å utrykke meg, men kanskje uten så veldig mye å uttrykke meg gjennom. Kanskje det handler litt å om å være syk og dermed ikke øve så mye som man er vant til. Gjennom musikk er det lett å uttrykke seg uten at man trenger å ha noen eget å komme med, man bare leser ut av musikken hvilke karakterer og og stemninger man skal uttrykke også gjør man det. Til vanlig må man utrykke sine egne greier og da er det ikke like lett å ta det på alvor. Det er lettere å ta noen andre sitt arbeid mer seriøst man må liksom respektere andre. Seg selv tar man ikke nødvendigvis like seriøst kanskje? Nå er eg ute å svømmer her merker eg. Det eg egentlig mener med at man ikke utrykker seg så veldig gjennom sine egne greier er selvsagt det at ens egne greier stort sett er snakk om enkle ting som å si noe til noen eller det lille man skriver i en mail. Ka om man begynte å legge litt mer i sånne dagligdagse ting? Ka om man begynte å ordlegge seg mer uttryksfullt? Ville ikke det gi mer spenst i hverdagen? Kanskje dette er noe jeg skal satse hardt på?